De forskjellige elementene i situasjoner og omstendigheter som får oss til å lide av stress kalles ‘stressorer’. De finnes overalt: i parforhold, i familien, på gaten, på jobben og til og med i ens eget sinn, det vil si, like mye i det ytre miljøet som inni oss. De har alle den samme effekten: de aktiverer den biologiske stressreaksjonen.
Det forskere kaller den grunnleggende biologiske stressreaksjonen, er en del av overlevelsesinstinktet vårt, og dens funksjon er å hjelpe oss til å overleve enhver fare som truer livet vårt. Når vi befinner oss i en liv-eller-død-situasjon er det absolutt nødvendig å bli stresset fordi hvis ikke, ville vi dø. For å overleve denne type situasjon har vi tre alternativer: å kjempe, flykte eller “fryse til”. Alle tre krever mobilisering av de store musklene i ekstremitetene våre. Hjernen, etter å ha oppfattet trusselen, sender en melding om fare til de supra-renale kjertlene, som begynner å utskille større mengder av stresshormonene adrenalin, noradrenalin og kortisol. Når mengden av disse hormonene øker i blodet, foretar kroppen automatisk alle nødvendige endringer for å gi mer styrke til musklene for å gjøre kamp- eller flukt-reaksjonen mulig. Blant disse endringene finner vi økning i blodsukkernivået, blodtrykk og hjerterytme, dypere og raskere pust og en omfordeling av blodvolumet mot ekstremitetene. Uten disse reaksjonene ville ingen av oss vært her nå; vi ville vært utryddet som art for lenge siden.
POSITIV OG NEGATIV STRESS.
Stressreaksjonen er derfor i utgangspunktet noe positivt og nødvendig. Selv om vi idag sjelden har bruk for den i livstruende situasjoner kan den likevel ha en positiv funksjon som kilde til energi, motivasjon og entusiasme vi ofte trenger for å oppnå mange ting. Men kroppen vår er bygget for å håndtere stressreaksjonen på en periodisk måte, det vil si i korte intervaller. Hvis reaksjonen fortsetter for lenge, vil det samme skje som når vi slår av bilen vår med frontlysene på: batteriet blir flatt, eller i vårt tilfelle, vi blir utslitte, utbrente og syke.
I samsvar med den universelle Balanseloven blir enhver ting i livet som i en passende dose er positiv, forvandlet til noe negativt hvis det blir for mye eller for lite av det. Det samme skjer med stress. I tilstrekkelig mengde og varighet er det positivt, men når det er for mye og for langvarig blir det skadelig. Negativt stress er derfor ikke noe annet enn en overdose av positivt stress. Den omvendte effekten er også mulig, men ikke veldig vanlig: negativt stress på grunn av total mangel på press.
UTFORDRINGENE.
Kunsten å håndtere stress er i teorien veldig enkel: å vite hvordan du deaktiverer stressreaksjonen når den ikke er nødvendig. Dette gjøres med fysisk trening, avspenningsteknikker, perioder med rekreasjon og en mer eller mindre balansert livsførsel. Høres enkelt ut, ikke sant?
Den store utfordringen vi har er at vi nesten aldri slapper av og vi ofrer ofte hvile og rekreasjon på grunn av arbeids-forpliktelser. I vår moderne livsstil er mangelen på avspenning og fysisk trening ofte normen, så vel som et ubalansert kosthold, en overdreven materialisme og mangel på emosjonell og åndelig tilfredshet. Vi lever som om vi kjemper permanent mot en trussel eller rømmer fra en eller annen fare, noe som holder overlevelsesinstinktet aktivert på det maksimale hele tiden. Det er dette som skader oss.
Hvorfor lever og jobber vi som om livet i seg selv representerer en trussel?
TOLKNINGEN AV VIRKELIGHETEN.
Det som er viktig å forstå er at det ikke er situasjonene, men vår måte å oppfatte dem på som skaper problemet. Det betyr at det ikke er andre mennesker eller omstendighetene som forårsaker stress, men oss selv og vår oppfatning av dem. Det at vi føler oss stresset nesten hele tiden, betyr at vi av en eller annen grunn føler oss permanent truet. Hver liten press-situasjon gjør at vi unødvendig mobiliserer hjertet, lungene, musklene og nervesystemet. Det er som om vi står overfor en kjempestor tiger hele tiden. Men hvis dette ikke er realiteten, hvorfor blir vi stresset så ofte? Hvis vår overlevelse nesten aldri står fare, hvorfor reagerer kroppen vår så ofte som om den var det?
Svaret er enkelt. Vi feiltolker virkeligheten. Vi oppfatter trusler som ikke eksisterer. Men vi gjør det ikke med vilje. Følelsen av å være i fare er ubevisst og reaksjonen er automatisk fordi vår reptilianske hjerne, når den mottar den ubevisste advarselen om fare, aktiverer den instinktive reaksjonen umiddelbart, uten å spørre om trusselen er reell eller ikke.
Spørsmålet vi da trenger å svare på er dette: hvorfor oppfatter vi ubevisst trusler som ikke eksisterer? Svaret er: fordi mange av reaksjonene våre er betingede reaksjoner. Vi er programmert til å ha en underliggende angst hele tiden.
BETINGEDE REAKSJONER
De ubevisste oppfatningene av trusler er ikke et intellektuelt, men et emosjonelt problem. De har sitt utspring i våre barneår. Jo større mangel på kjærlighet og jo strengere kravene var fra de voksnes side de første ti årene av livet vårt, jo mer utrygghet og frykt vil vi føle overfor livet og overfor visse stressorer som voksne. For eksempel, hvis foreldrene våre viste lite kjærlige følelser og samtidig var veldig krevende, og/eller hvis de benyttet en veldig militær oppdragelsesstil, er vi som resultat blitt ubevisst programmert til å tilfredsstille alle. Som barn lærte vi å oppnå positiv oppmerksomhet og kjærlighet med lydighet, underkastelse og gode resultater på skolen. På grunn av denne betingede kjærligheten, lærte vi at måten å bli elsket på er å gjøre alle til lags, så nå som vi er voksne, induserer enhver situasjon som innebærer "faren" for at noen skulle kunne bli sint på oss, eller kritisere eller avvise oss, en sterk stressreaksjon.
Denne feilaktige oppfatningen av fare forekommer spesielt i forhold til de vi anser for å være autoriteter, for eksempel sjefen på jobben. Den travle og stressede organisasjonskulturen som dominerer i så mange bedrifter, er skapt av individer som vokste opp med betinget kjærlighet. Det vi kaller fryktkulturen blir mange tilfeller forsterket av en autokratisk og fiendtlig lederstil som også er en gjentakelse av manges barndomsopplevelser. Den et kollektivt uttrykk for den emosjonelle usikkerheten til hvert individ. Den overdrevne frykten for å gjøre feil, for ikke å tilfredsstille sjefens forventninger eller for å få sparken er det som får oss til å jobbe i en flom av adrenalin, selv om det forhøyede nivået av stresshormoner er unødvendig for utføre jobben på en tilfredstillende måte.
Og hva er trusselen? Det er den samme vi følte hver gang foreldrene våre ble sinte på oss, eller på annen måte avviste oss da vi var barn. Den gangen ble avvisningen oppfattet som en liv-og-død-situasjon, fordi vi som barn instinktivt følte at hvis vi ikke fikk et minimum av anerkjennelse, ville vi dø, uansett om vi fikk mat og drikke. (Det er dokumentert tilfeller av godt ernærte barn som har dødd på grunn av manglende kjærlighet).
Sjefens sinne eller dårlige resultater på universitetet kommer ikke til å drepe oss. Det kreves heller ikke større muskelkraft når vi gjør en feil, eller når det haster med å gjøre en jobb. Så som oftest er det ikke den rasjonelle voksne delen av psyken vår som blir skremt i de ulike situasjonene, men det vi kaller vårt “indre barn”. Så lenge vi ikke gjør noe for å bevisstgjøre og redusere denne ubevisste frykten, vil den fortsette å påvirke måten vi oppfatter virkeligheten på som voksne og skape unødvendige mengder av negativt stress hele tiden.
For deg som er klar til å jobbe med ditt emosjonelle minne for å redusere stress ved å eliminere ubevisst frykt, finnes det mange gode psykoterapeutiske teknikker. Imidlertid er det mange ting vi kan gjøre for å bedre håndtere stress uten å måtte gå gjennom emosjonell terapi. I neste innlegg skal vi snakke mer om det.
Optimized by Seraphinite Accelerator
